Tredje kapittel (Phenomenon)

Noen gjør noe åpenbart overnaturlig mens alle ser på, men kun den zpeziélt obzervante Bella Swan legger merke til det! Fart! Spenning! Usympatisk sutring!

Phenomenon

Hei, alle barn! Velkommen tilbake til Fæle Forks, WA — vet dere hva, eller? Det snør igjen. :( Bella Swan våkner om morgenen og observerer dette med sine spesielt kraftige observasjonsevner. Og det er is i oppkjørselen.
Antagelig like greit å ringe legevakta umiddelbart, eller i det minste bare legge seg igjen, siden Mini-Swan neppe vil makte å overleve dagen om hun skal ut i alt været. Vi vet jo at det er vanskelig nok for henne å holde seg på beina på tørr flatmark.
Pappa Charlie har på dette tidspunkt reist på jobb, siden det er en pine for Charlie og Bella å omgås i huset de begge bor i og de derfor gjør store anstrengelser for å slippe dette. Dette hjelper også Smeyer ved at hun slipper å utstyre den relativt perifere rollefiguren “faren” med noen personlighet.

Til tross for livsfarlige værforhold med lett snødryss og is i oppkjørsel velger Bella Swan å forlate heimen, og har i den anledning spor av faktisk tankevirksomhet på gang:

I felt excited to go to school, and that scared me. I knew it wasn’t the stimulating learning environment I was anticipating, or seeing my new set of friends. If I was being honest with myself, I knew I was eager to get to school because I would see Edward Cullen. And that was very, very stupid.

Bingo. Ikke at jeg er helt sikker på hvorfor hun på dette tidlige tidspunktet er så overbevist om at det er en skrekkelig idé å omgås Single Cullen. Riktignok har han knapt oppført seg rasjonelt, men det har ingen andre heller, og det verste han har gjort i direkte kontakt med Bella er å slå i henne en plate om øyenfargen sin. Eller ikke en gang dét, han har bare unnlatt å forklare det.
Kan det være et frampek vi her er utsatt for? Oi oi.

Det kommer delvis frem at Bella føler hun har dummet seg ut med babling og dessuten mistror egen evne til å date oppover — Edward Cullen stiller, etter det jeg kan forstå, noen klasser over henne hva sjarm angår. Det gjør vel alle. Men — tja, de “nye vennene” hun gir faen i virker å behandle henne som en slags Miss Clumsy Forks Home-Coming Queen Extravaganza mens hun emoer og sutrer seg gjennom skolekorridorene, så da er vel vampyrgutt et passende valg, egentlig? Jeg lever dog i en konstant forvirring hva disse figurenes motivasjon for noe som helst angår, så gudene vet.

Etter å nesten ha dødd mellom utgangsdøra og bilen kommer hun seg avgårde, overbevist om at dagen blir et mareritt. Dét har jo slått til så mange ganger hittil. Hun er redd for å falle selv inne i bilen, så mulig innstillingen hun har til livet gjør et visst utslag.

Det er igjen tiltykning til faktisk tankevirksomhet før Bella ankommer skolen. Dette blir jo rent for meget, vi får håpe hun ikke sliter seg ut. Hun reflekterer over hvor irriterende det er at folk beundrer henne:

I was sure I looked exactly the same as I had in Phoenix. Maybe it was just that the boys back home had watched me pass slowly through all the awkward phases of adolescence and still thought of me that way. Perhaps it was because I was a novelty here, where novelties were few and far between.

Det er i alle fall ingen vinnende personlighet på gang, hvilket Bella Swan et velsignet, stakket øyeblikk virker å innse. Hun rekker også å observere med sine spesielt kraftige observasjonsevner at bilen virker å ha greit veigrep. Dette fordi Charlie i et slags anfall av innsett faderskap har trædd snøkjettinger på dekkene hennes. (Aww.) La Swan får manøvrert seg inn på skolens parkeringsplass uten problemer.

Monsieur Cullen står fire biler nedenfor hennes og glaner på henne (sikkert fordi hun er dum, stygg, klønete og ansvarlig for det livsfarlige været).

Fra et øyeblikk til et annet forvrenges hans vakre trekk av uhildet skrekk, og en høy, hvinende lyd brer seg utover parkeringsplassen ved Forks High.
Åå nei! Bella Swan har klart seg i sikkert en halvtime av dagen, overvunnet de grusomste hindre, men nå skal hun dø — en diger van har mistet veigrepet og sklir i voldsom fart rett mot henne. Tatt i betraktning at det er rundt firehundre sider igjen av boken sitter leseren så absolutt med hjertet i halsen.

Men hva skjer! Hun har ikke en gang tid til å lukke øynene, likevel er redningen her! Hun treffes av noe hardt i stor fart fra en helt annen retning enn forventet og slår hodet i isen, noe hardt og kaldt holder henne nede. Hva kan det være? Er det BATMAN?

Eller…?

Jada. Det er Edward! Men la oss ikke reflektere over at han for et øyeblikk siden var femti meter unna, for vanen er fremdeles ute av kontroll, den. Not to worry — Batman Edward Cullen strekker sine lange, hvite armer beskyttende ut og stanser den. Det blir en bulk i karosseriet. Og ikke nok med det, han løfter vanen for å skyfle Bellas bein ut av faresonen.

Det er noe rart med den gutten.

En kakofoni av stemmer oppstår rundt dem, med forespørsler om La Swans helse og velvære, forståelig nok. Batboy er også interessert i dette, og Bella bekrefter at hun er ok, mens hun forsøker å reise seg, omtåket etter å ha blitt reddet, slått hodet og med sine spesielt kraftige observasjonsevner observert et overnaturlig fenomen samtidig! Enhver ville følt seg overveldet.
La Swan har vondt i hodet. Edward Cullen underholdes av Bellas mulige hodeskade og humrer av smertelydene hennes.  Hun reflekterer ikke noe videre over dette, mulig de spesielt kraftige observasjonsevnene er svekket av den morsomme hodeskaden, men benytter anledningen, før den bekymrede elevmassen på Forks High kan kreve facetime, til å stille spørsmålet alle i en lignende situasjon ville stilt: OMGWTF? Du sto jo tusen meter unna?

Siden det er en utbredt kultur for ljuging i Fæle Forks gidder ikke Edward en gang svare skikkelig, han bare sier “neida, sto jo rett her, duh”. Bella får endelig satt seg opp og har nok tenkt å kreve et bedre svar, for det gjorde han jo ikke, men hun ser rett inn i Deilige Cullens deilige øyne (gullfargede, faktisk) og glemmer hva hun spurte ham om.

En mengde gråtende hysterikere ankommer åstedet. Gutten som kjørte vanen — Tyler — hales ut av bilen sin og Bella beordres i ro av en fremdeles fnisende Goldeneye. Mulig dette er en slags adrenalinreaksjon. Irritert og litt fiendtlig innstilt, fordi han ler av henne når hun har det vondt og vanskelig, klarer hun å huske hva det var som var så rart, og fortsetter utspørringen uten resultat. Ambulansen er på vei, og redningsmannen gir seg ikke, selv om den reddede begynner å utvise temperament. Hun får ham til slutt til å love at han skal forklare senere. Antagelig vil han bare få henne til å holde kjeft i to sekunder. Alle i Forks hater å snakke med hverandre.

Bella Swan har slått hodet kraftig og nesten blitt kjørt ned av en tung van, men tar det uhyre personlig at de voksne i nærheten ønsker å skaffe henne legetilsyn. Edward Cullen Forræderen slipper å ligge på båre, og opplyser også ambulansepersonellet om at La Swan har slått hodet. Han får sitte foran. Bella må ligge bak. Hun er rasende. Det er ydmykende, fortenk. Bilulykke Schmilulykke. Hvordan våger de å bry seg om Bella Swan? Og attpåtil dukker faren hennes opp, som om han er interessert i sin skadde datter eller noe. Voldsomt mye sutring om dette følger.

What made it worse was that Edward simply glided through the hospital doors under his own powers.

Automatiske dører, Mini-Swan. Det er relativt utbredt. Jeg tror de har dem til og med i Phoenix.

Det udugelige ambulansepersonellet har utstyrt henne med nakkekrage i tilfelle hun har noe usunt på gang. Frøken Swan vet bedre enn alt helsepersonell i hele verden og tar den av, det er så urettferdig at de forsøker å holde henne frisk og i live.
En utrolig pinlig og poengløs utveksling mellom Bella og gutten som nesten kjørte på henne opptar den neste siden. Her begynner Bella å gjenta løgnen Edward fortalte henne, selv om hun vet at han på ingen måte sto ved siden av henne da katastrofen inntraff. Alle i Forks ljuger absolutt hele tiden, helt uten grunn.
Edward kommer tilbake for å passe mer på henne bla bla bla bla, Edwards adoptivfar Dr Carlisle Cullen entrer scenen bla bla bla, alle ljuger, hele Forks er der av ren bekymring for La Swan, bla bla, bla blaa, BLA BLA BLA, det er utrolig at det selv i kapitler med faktiske forsøk på handling egentlig ikke skjer noe.

Før Bella blir kjørt hjem av politimester Swan, som vi som vanlig har hørt særdeles lite fra (selv om Bella med sine spesielt kraftige observasjonsevner har observert at han er tilstede), forsøker hun enda en gang å få sannheten ut av Edward. Still no dice. Bella forsverger at hun ikke skal la dette fare.

“In that case … I hope you enjoy disappointment.”

Dialogen i denne romanen er mer til å dø av enn å dø for, egentlig.

Så Edward har reddet Bellas liv, alle har vist at de bryr seg om Bella og er interessert i hennes ve og vel, og hun er uskadd. Klart hun er rasende. Hun sitter anspent i politicruiseren og overser sin irriterende far som spør henne hvordan det går og alt mulig, og selv hjemme får hun ingen fred, hun finner nemlig ut at Charlie har informert Mamma-Swan om at datteren deres er skadet og på sykehuset. Noen mennesker har virkelig frekkhetens nådegave.

Bella smeller med dører og er kort og irritabel på telefonen med moren, som tigger henne om å komme hjem selv om det, øh, ikke er noen hjemme. Ja vel. Og Bella tenker på Edward, Edward, Edward. Edward som hun ikke har noen kjemi med, Edward som hun ikke kan samtale med i det hele tatt uten at en av dem ljuger eller går fullstendig i stå på et eller annet vis.
Før teppet går ned får vi vite at dette blir den første natten Bella drømmer om Edward.

Dun dun dun!