Vi treffer vår heltinne, vår heltinne ser for første gang vår helt, det regner og her er så underlig, jeg er visst på feil klode. Å, og et poengløst forord.
Vi møter vår heltinne Bella Swan i et mørkt, langt rom. Hun holder pusten (svært lenge) og stirrer på sin pussig vennlige morder, som slentrer mot henne for å ta henne av dage — men hun angrer intet, selv om hun i sin dødstime innser at alt var hennes feil.
Twilight er i gang, og herfra kan det bare bli bedre.
First Sight
Forfatteren av Twilight-sagaen er åpenbart en vennlig sjel som ønsker å gi sine lesere den informasjonen de trenger på et så tidlig tidspunkt som mulig. Derfor kan man, om man vil, oppnå en helt tilstrekkelig innsikt i alle fire romanene kun ved å lese kapittelnavnene, som uten unntak avslører absolutt alt om handlingen de neste sidene. Vi begynner med at Bella ser Edward for første gang.
Men først må frk. Swan pelle seg til riktig stat — regntunge Washington, nærmere bestemt Forks. Foreløpig er hun i Phoenix og begår pinlige repetisjonsfeil i teksten i aller første avsnitt, før hun klistrer inn et lett redigert Wikipedia-sitat om sitt kommende hjemsted under.
In the Olympic Peninsula of northwest Washington State, a small town named Forks exists under a near-constant cover of clouds. It rains on this inconsequential town more than any other place in the United States of America.
Bella har en strålende fremtid som voiceover-dudette på Discovery Channel. Om ikke noe skjer i mellomtiden, selvsagt.
Det blir umiddelbart klart at Bella hater Forks. Forks er teit. Det regner. Bella liker sol! Ikke regn og dusteskyer i dusteforks, hun nekter til og med å reise dit i feriene for å være sammen med faren sin (“Charlie”), og har i stedet “satt foten ned” og tvunget mannen til å reise til California med Bella, to uker årlig. (Bella er søtten år.) Dumme, dumme Forks. Bella er deprimert fordi hun må flytte dit.
Selv om hun egentlig ikke må det, sånn strengt talt. Hittil har hun bodd sammen med sin mor i Phoenix, og selv om mamma Swan virker å være noe distrahert, gir Bella leseren ingen grunn til å tro at det ikke har gått helt fint. Neida. Bella har selv valgt å flytte til en regntung småby hun avskyr.
Mamma- og Mini-Swan avholder sørgelig avskjed på flyplass, og mor kaster ut av seg en temmelig ufølt og automatisk forsikring om at dette må Bella ikke gjøre hvis hun ikke vil. Bella lyver til Mamma-Swan og sier at hun vil. Dette, tro meg, hindrer henne ikke i å klage over sin trizte zkjebne.
Trizt Zkjebne-Overzikt For Your Convenience:
- Stygt vær.
- Å faen som det kommer til å suge å bo sammen med Charlie, jeg mener pappa
- Får ikke kalle faren sin Charlie rett opp i ansiktet hans :(
- Ny skole, alle kommer til å hate Bella Swan, å nei
- Stygt, stygt vær. REGN, dere
- Har ikke nok penger
- Har ikke nok vinterklær
- Har ikke nok penger til å kjøpe flere vinterklær hun hater å gå i :(
- Charlie har skaffet henne en bil men den er sikkert ikke noe fiiiin :(
- Hjelper ikke at bil er gratis når må bo i småby man hater selv om man har valgt å bo i småby man hater (det regner der, altså, folk) helt selv tilsynelatende uten noen grunn :( :(
Srsly, uguise. Det er hårda bud.
Bella har nå ankommet forhatte Forks og Pappa-Swan har hentet henne i cruiseren sin — han er nemlig byens politimester. Det hintes stadig i teksten om at frøkna er usedvanlig klønete og lett kan skade seg ved å stå og tenke samtidig, for eksempel, så det er sannelig godt hun er i trygge hender.
På vei hjem til Pappa-Swan og det nye, triste livet i det nye, triste været diskuteres bilen Charlie i sin godhet har kjøpt til sin datter — en Chevy med lasteplan. (Fnis.) Bella er zkeptizk og ønsker flere detaljer om det antatt trafikkfarlige vraket en politimann ønsker å plassere sin overmåte klønete datter i daglig.
Charlie forklarer at han har kjøpt bilen av en kompis, Billy, som er indianer og bor i reservat (cue mer Wikipedia). Bella husker ikke hvem Billy er, og Charlie minner henne på fisketurene de dro på sammen da hun var yngre, da var Billy ofte med.
That would explain why I didn’t remember him. I do a good job of blocking painful, unnecessary things from my memory.
Cute. ANYWAY:
“He’s in a wheelchair now,” Charlie continued when I didn’t respond, “so he can’t drive anymore, and he offered to sell me his truck cheap.”
Bella Swan, menneskevenn og sjarmklump, spør deretter hvor gammel bilen er og om den en gang kommer til å starte. Jepp.
De snakker ikke noe særlig mer sammen i løpet av kapittelet. Bellas interne monolog maser i vei om grønn luft, bregner, regn og hvor urettferdig livet er.
Vel fremme i sitt nygamle hjem (hun har hatt det samme rommet siden hun var baby) vil elendigheten ingen ende ta: Det er kun ett bad, dere! Hun må dele bad med sin egen far! I kombinasjon med den høyst forståelige bekymringen for at ingen kommer til å like henne (foreløpig har hun ikke utvist en eneste likbar egenskap) på skolen, samt en frykt for at hun uforvarende kommer til å skade noen i gymtimene, kun ved sitt blotte nærvær, er miséren komplett.
Syt og klag frem til neste morgen og – dun dun DUN — skolestart.
Bella Swan har tilbragt hver eneste sommer frem til hun fylte fjorten i Forks, men kjenner ingen og har aldri møtt noen derfra, noensinne. Ikke rart hun er nervøs. Bellas første skoledag formidles som alt annet: Så gjorde jeg det, så gjorde jeg det, så gjorde jeg sånn, så gikk jeg dit, så møtte jeg den, så snakket den til meg.
Hun ifører seg først en vinterjakke (den er som en biohazard suit, angivelig) og har et mindre nervøst sammenbrudd pga. været (det yrer. Det er fælt).
Hun får utlevert timeplan og kart over skolen, samt oversikt over noe pensumgreier. Hun oppdager at hun selvfølgelig allerede har vært gjennom alt på sin langt overlegne gamle skole, der hvor det var sol. :( Å nei. På den annen side kan hun muligens manipulere Mamma-Swan til å sende henne gamle stiler så hun kan levere dem inn på nytt. (Haha.)
Det virker å gå greit, men man aner at adskillige kalamiteter er i kjømda. Først: En Nær Nerd-opplevelse. Den kvisete Eric oppsøker henne etter første time og er hyggelig og forekommende, den kødden. Bella, som aldeles ikke kan noe med sånt, svarer chess club-frekken utelukkende i enstavelsesord eller med sarkasmer. Han er hyggelig likevel. For en dust!
Folk er generelt hyggelige og forekommende, samt nysgjerrige på den nyankomne på en aldeles vennlig og søt måte. Bella er uimponert og uinteressert og lyver en hel del helt umotivert, siden dette er dustefolk på en dusteskole i dusteforks. Luhuhuhusers! Hun klarer såvidt å få med seg navnene på guttene som snakker med henne — som alle virker å ha en unaturlig sterk interesse for den selverklærte Plain Jane Swan — og må hjelpes på vei hver gang en jente snakker i hennes retning. Selv om Bella oppfører seg som verdens mest hovne snørrunge fra helvete, blir hun inkludert og får plass ved poppisbordet til lunsj.
Enter Edward Cullen
Cullen-familien har sitt eget bord i kafeteriaen. Der sitter de uten å spise, mens de snakker bare med hverandre og ser perfekte ut. Hey, jeg hadde også glant. Bella, som hittil har vært komplett uinteressert i alt alle har å si, etterspør moar info plz om Ahoy Perfection! og får en rask oppsummering av en jente hun selvsagt ikke husker navnet på.
As she looked up to see who I meant — though already knowing, probably, from my tone — suddenly he looked at her, the thinner one, the boyish one, the youngest, perhaps. He looked at my neighbor for just a fraction of a second, and then his dark eyes flickered to mine.
He looked away quickly, more quickly than I could, though in a flush of embarrassment I dropped my eyes at once. In that brief flash of a glance, his face held nothing of interest — it was as if she had called his name, and he’d looked up in involuntary response, already having decided not to answer.
Det er noe rart med den gutten, dere. Hva kan det være?
Jente uten navn fniser og gir en rask oppsummering av Ahoy Perfections familieforhold, som er utradisjonelle. Alle er fosterbarn av Dr. Cullen, og bor i samme hus utenfor småbyen, men samtidig er fire av dem involvert i parring. Jepp. Bella tror først at navnløs jente, som hun endelig klarer å huske at heter Jessica, bare er misunnli, men må etterhvert medgi at selv i Phoenix hadde dette vært ansett som noe underlig. No shit. Så går Cullen-familien sin vei, uten å ha spist noe som helst. (Hadde det ikke vært enklere å bare ikke henge i kafeteriaen?) Og vi har neste skoletime. Biologi. Hoho!
Gjett hvem Bella får som labpartner, a, dere? Å kom igjen, det er ikke vanskelig!
Hvordan Bella kjenner igjen den umenneskelig deilige, papirbleke vampyrtenåringen? På håret, seff.
Dessverre viser det seg at Edward Cullen, Dreamy McDreamerson, er en monumental gigakødd. Etter å ha blitt mottatt som dronninga av føkkings alt hele dagen blir Bella sjokkert av unge Cullens helt uakseptable oppførsel. Han setter seg så langt unna henne som i det hele tatt mulig og stirrer på henne med dårlig kamuflert hat. Han oppfører seg på en måte som får Mini-Swan til å trekke egen kroppslukt i tvil, derfor lukter hun diskret på håret sitt. Hun kan fastslå at hun lukter jordbær.
Det er noe rart med den gutten.
Dette pågår gjennom hele timen (han sitter så stille at det virker som om han ikke puster, faktisk), og Edward spretter avgårde som skutt ut av en kanon det øyeblikk det ringer ut.
To sekunder senere treffer Bella Mike, som ikke har hudproblemer, ikke er en kjedelig jente og som — som absolutt alle andre — viser stor interesse for La Swan. Najs. De har en tilsynelatende normal samtale i opptil flere minutter før de begynner å snakke om Edward Cullen. De tar følge til gymsalen, hvor Bella selvfølgelig ikke må delta og godt er det så ingen dør osv., og så er dagen over og Bella går til skolens kontor for å levere inn et eller annet.
Gjett hvem hun ser der, a, dere!
Edward Cullen er der, og han hater Bella Swan så intenst at han for enhver pris vil bytte biologiklasse! Nå! Med en gang! Å NEI! Han får ikke lov til dette, og forsvinner rasende ut av kontoret. Bella hiver seg i bilen, hele den ukompliserte første skoledagen komplett invalidert og ødelagt, det er så urettferdig, og kjører hjem mens hun tvinger tilbake sine modige tårer.
Og dét, mine venner, var kapittel én.
Tilbaketråkk: Velkommen! « Trokke Det