Velkommen!

Jeg leser Twilight så du kan slippe!

Du kan begynne med første kapittel og lese deg fremover. Jeg oppdaterer forsøksvis med et par kapitler i uken.

Tredje kapittel (Phenomenon)

Noen gjør noe åpenbart overnaturlig mens alle ser på, men kun den zpeziélt obzervante Bella Swan legger merke til det! Fart! Spenning! Usympatisk sutring!

Phenomenon

Hei, alle barn! Velkommen tilbake til Fæle Forks, WA — vet dere hva, eller? Det snør igjen. :( Bella Swan våkner om morgenen og observerer dette med sine spesielt kraftige observasjonsevner. Og det er is i oppkjørselen.
Antagelig like greit å ringe legevakta umiddelbart, eller i det minste bare legge seg igjen, siden Mini-Swan neppe vil makte å overleve dagen om hun skal ut i alt været. Vi vet jo at det er vanskelig nok for henne å holde seg på beina på tørr flatmark.
Pappa Charlie har på dette tidspunkt reist på jobb, siden det er en pine for Charlie og Bella å omgås i huset de begge bor i og de derfor gjør store anstrengelser for å slippe dette. Dette hjelper også Smeyer ved at hun slipper å utstyre den relativt perifere rollefiguren “faren” med noen personlighet.

Til tross for livsfarlige værforhold med lett snødryss og is i oppkjørsel velger Bella Swan å forlate heimen, og har i den anledning spor av faktisk tankevirksomhet på gang:

I felt excited to go to school, and that scared me. I knew it wasn’t the stimulating learning environment I was anticipating, or seeing my new set of friends. If I was being honest with myself, I knew I was eager to get to school because I would see Edward Cullen. And that was very, very stupid.

Bingo. Ikke at jeg er helt sikker på hvorfor hun på dette tidlige tidspunktet er så overbevist om at det er en skrekkelig idé å omgås Single Cullen. Riktignok har han knapt oppført seg rasjonelt, men det har ingen andre heller, og det verste han har gjort i direkte kontakt med Bella er å slå i henne en plate om øyenfargen sin. Eller ikke en gang dét, han har bare unnlatt å forklare det.
Kan det være et frampek vi her er utsatt for? Oi oi.

Det kommer delvis frem at Bella føler hun har dummet seg ut med babling og dessuten mistror egen evne til å date oppover — Edward Cullen stiller, etter det jeg kan forstå, noen klasser over henne hva sjarm angår. Det gjør vel alle. Men — tja, de “nye vennene” hun gir faen i virker å behandle henne som en slags Miss Clumsy Forks Home-Coming Queen Extravaganza mens hun emoer og sutrer seg gjennom skolekorridorene, så da er vel vampyrgutt et passende valg, egentlig? Jeg lever dog i en konstant forvirring hva disse figurenes motivasjon for noe som helst angår, så gudene vet.

Etter å nesten ha dødd mellom utgangsdøra og bilen kommer hun seg avgårde, overbevist om at dagen blir et mareritt. Dét har jo slått til så mange ganger hittil. Hun er redd for å falle selv inne i bilen, så mulig innstillingen hun har til livet gjør et visst utslag.

Det er igjen tiltykning til faktisk tankevirksomhet før Bella ankommer skolen. Dette blir jo rent for meget, vi får håpe hun ikke sliter seg ut. Hun reflekterer over hvor irriterende det er at folk beundrer henne:

I was sure I looked exactly the same as I had in Phoenix. Maybe it was just that the boys back home had watched me pass slowly through all the awkward phases of adolescence and still thought of me that way. Perhaps it was because I was a novelty here, where novelties were few and far between.

Det er i alle fall ingen vinnende personlighet på gang, hvilket Bella Swan et velsignet, stakket øyeblikk virker å innse. Hun rekker også å observere med sine spesielt kraftige observasjonsevner at bilen virker å ha greit veigrep. Dette fordi Charlie i et slags anfall av innsett faderskap har trædd snøkjettinger på dekkene hennes. (Aww.) La Swan får manøvrert seg inn på skolens parkeringsplass uten problemer.

Monsieur Cullen står fire biler nedenfor hennes og glaner på henne (sikkert fordi hun er dum, stygg, klønete og ansvarlig for det livsfarlige været).

Fra et øyeblikk til et annet forvrenges hans vakre trekk av uhildet skrekk, og en høy, hvinende lyd brer seg utover parkeringsplassen ved Forks High.
Åå nei! Bella Swan har klart seg i sikkert en halvtime av dagen, overvunnet de grusomste hindre, men nå skal hun dø — en diger van har mistet veigrepet og sklir i voldsom fart rett mot henne. Tatt i betraktning at det er rundt firehundre sider igjen av boken sitter leseren så absolutt med hjertet i halsen.

Men hva skjer! Hun har ikke en gang tid til å lukke øynene, likevel er redningen her! Hun treffes av noe hardt i stor fart fra en helt annen retning enn forventet og slår hodet i isen, noe hardt og kaldt holder henne nede. Hva kan det være? Er det BATMAN?

Eller…?

Jada. Det er Edward! Men la oss ikke reflektere over at han for et øyeblikk siden var femti meter unna, for vanen er fremdeles ute av kontroll, den. Not to worry — Batman Edward Cullen strekker sine lange, hvite armer beskyttende ut og stanser den. Det blir en bulk i karosseriet. Og ikke nok med det, han løfter vanen for å skyfle Bellas bein ut av faresonen.

Det er noe rart med den gutten.

En kakofoni av stemmer oppstår rundt dem, med forespørsler om La Swans helse og velvære, forståelig nok. Batboy er også interessert i dette, og Bella bekrefter at hun er ok, mens hun forsøker å reise seg, omtåket etter å ha blitt reddet, slått hodet og med sine spesielt kraftige observasjonsevner observert et overnaturlig fenomen samtidig! Enhver ville følt seg overveldet.
La Swan har vondt i hodet. Edward Cullen underholdes av Bellas mulige hodeskade og humrer av smertelydene hennes.  Hun reflekterer ikke noe videre over dette, mulig de spesielt kraftige observasjonsevnene er svekket av den morsomme hodeskaden, men benytter anledningen, før den bekymrede elevmassen på Forks High kan kreve facetime, til å stille spørsmålet alle i en lignende situasjon ville stilt: OMGWTF? Du sto jo tusen meter unna?

Siden det er en utbredt kultur for ljuging i Fæle Forks gidder ikke Edward en gang svare skikkelig, han bare sier “neida, sto jo rett her, duh”. Bella får endelig satt seg opp og har nok tenkt å kreve et bedre svar, for det gjorde han jo ikke, men hun ser rett inn i Deilige Cullens deilige øyne (gullfargede, faktisk) og glemmer hva hun spurte ham om.

En mengde gråtende hysterikere ankommer åstedet. Gutten som kjørte vanen — Tyler — hales ut av bilen sin og Bella beordres i ro av en fremdeles fnisende Goldeneye. Mulig dette er en slags adrenalinreaksjon. Irritert og litt fiendtlig innstilt, fordi han ler av henne når hun har det vondt og vanskelig, klarer hun å huske hva det var som var så rart, og fortsetter utspørringen uten resultat. Ambulansen er på vei, og redningsmannen gir seg ikke, selv om den reddede begynner å utvise temperament. Hun får ham til slutt til å love at han skal forklare senere. Antagelig vil han bare få henne til å holde kjeft i to sekunder. Alle i Forks hater å snakke med hverandre.

Bella Swan har slått hodet kraftig og nesten blitt kjørt ned av en tung van, men tar det uhyre personlig at de voksne i nærheten ønsker å skaffe henne legetilsyn. Edward Cullen Forræderen slipper å ligge på båre, og opplyser også ambulansepersonellet om at La Swan har slått hodet. Han får sitte foran. Bella må ligge bak. Hun er rasende. Det er ydmykende, fortenk. Bilulykke Schmilulykke. Hvordan våger de å bry seg om Bella Swan? Og attpåtil dukker faren hennes opp, som om han er interessert i sin skadde datter eller noe. Voldsomt mye sutring om dette følger.

What made it worse was that Edward simply glided through the hospital doors under his own powers.

Automatiske dører, Mini-Swan. Det er relativt utbredt. Jeg tror de har dem til og med i Phoenix.

Det udugelige ambulansepersonellet har utstyrt henne med nakkekrage i tilfelle hun har noe usunt på gang. Frøken Swan vet bedre enn alt helsepersonell i hele verden og tar den av, det er så urettferdig at de forsøker å holde henne frisk og i live.
En utrolig pinlig og poengløs utveksling mellom Bella og gutten som nesten kjørte på henne opptar den neste siden. Her begynner Bella å gjenta løgnen Edward fortalte henne, selv om hun vet at han på ingen måte sto ved siden av henne da katastrofen inntraff. Alle i Forks ljuger absolutt hele tiden, helt uten grunn.
Edward kommer tilbake for å passe mer på henne bla bla bla bla, Edwards adoptivfar Dr Carlisle Cullen entrer scenen bla bla bla, alle ljuger, hele Forks er der av ren bekymring for La Swan, bla bla, bla blaa, BLA BLA BLA, det er utrolig at det selv i kapitler med faktiske forsøk på handling egentlig ikke skjer noe.

Før Bella blir kjørt hjem av politimester Swan, som vi som vanlig har hørt særdeles lite fra (selv om Bella med sine spesielt kraftige observasjonsevner har observert at han er tilstede), forsøker hun enda en gang å få sannheten ut av Edward. Still no dice. Bella forsverger at hun ikke skal la dette fare.

“In that case … I hope you enjoy disappointment.”

Dialogen i denne romanen er mer til å dø av enn å dø for, egentlig.

Så Edward har reddet Bellas liv, alle har vist at de bryr seg om Bella og er interessert i hennes ve og vel, og hun er uskadd. Klart hun er rasende. Hun sitter anspent i politicruiseren og overser sin irriterende far som spør henne hvordan det går og alt mulig, og selv hjemme får hun ingen fred, hun finner nemlig ut at Charlie har informert Mamma-Swan om at datteren deres er skadet og på sykehuset. Noen mennesker har virkelig frekkhetens nådegave.

Bella smeller med dører og er kort og irritabel på telefonen med moren, som tigger henne om å komme hjem selv om det, øh, ikke er noen hjemme. Ja vel. Og Bella tenker på Edward, Edward, Edward. Edward som hun ikke har noen kjemi med, Edward som hun ikke kan samtale med i det hele tatt uten at en av dem ljuger eller går fullstendig i stå på et eller annet vis.
Før teppet går ned får vi vite at dette blir den første natten Bella drømmer om Edward.

Dun dun dun!

Annet kapittel (Open Book)

Vi lærer at Bella er et parentifisert barn og at hun ikke er spesielt flink til ljugingen hun driver med absolutt hele tiden. Overraskende nok.

Open Book

Velkommen til Bellas andre skoledag i Forks og enda et kapittel sponset av Været™. I dag kan vi rapportere oppholdsvær med tungt skydekke, Mike/Eric-stirre-sjalusidrama og et komplett edwardfravær.
Plain Jane Bella er umåtelig populær og den andre dagen forløper mye som den første. Bella finner tid til å syte og klage fordi hun ikke har fått sove — vinden uler rundt veggene om natten. Ellers er hun talentløs i matematikk (ingen jenter er flinke i matematikk, duh) men må snakke i timen likevel, og hun er blitt tvunget til å delta i gymtimen og har følgelig smelt en volleyball i hodet på en annen elev.

Og Edward er ikke der i det hele tatt. :(

Bella bruker mesteparten av tiden på å bekymre seg over hvorvidt en person som åpenbart ikke er tilstede kommer til å innfinne seg utelukkende for å stirre hatefullt på henne i biologitimen. Det gjør han ikke, så det er jo ingenting å klage over. Til og med La Swan innser dette etterhvert som dagen skrider frem, og konser i stedet på å klage på at Mike, stakkars, følger etter henne som en golden retriever. Det er fælt med folk som liker en. Hun observerer at den tidligere navnløse Jessica virker å ha en greie for retrieveren og arkiverer opplysningen for fremtidig bruk.

Mike inviterer henne med på en sosial aktivitet, uvitende om at Mini-Swan hater alle som åpent gir uttrykk for at de liker hennes selskap. Irriterende. Hun forstår ikke hvordan noen kan legge merke til henne eller sette pris på henne, men er likevel til en viss grad overbevist om at hotte Edwards fravær er hennes feil. And that’s a wrap, folks. Hjem for dagen!

Hun har i tidsrommet mellom første og annen skoledag funnet ut at Charlie, som hun hevder å ha tilbragt hver eneste sommer med hittil i livet, ikke egentlig kan lage mat, og tatt på seg alt ansvar for innhandling av råvarer og matlaging i heimen. De neste halvannen sidene i boken er derfor helt dedikert en oppramsing av Bellas mange gjøremål for ettermiddagen. Bella starter bilen. Bella kjører til supermarkedet. Bella handler. Bella kjører hjem, Bella pakker ut matvarene og legger dem i kjøleskapet, Bella forbereder middagen, Bella bærer bøkene sine opp på rommet, Bella skifter klær og fikser håret. Bella sjekker mail. BLA BLA BLA. Du tror jeg tuller:

When I got home, I unloaded all the groceries, stuffing them in wherever I could find an open space. I hoped Charlie wouldn’t mind. I wrapped potatoes in foil and stuck them in the oven to bake, covered a steak in marinade and balanced it on top of a carton of eggs in the fridge.
When I was finished with that, I took my book bag upstairs. Before starting my homework, I changed into a pair of dry sweats, pulled my damp hair up into a ponytail and checked my email for the first time.

Dere. Hele kapittelet er sånn. Dette er rett og slett Smeyers stil.

Så Bella har tørre joggebukser og hestehale og setter seg ned for å lese epost fra mammaen. Det er nå vi forstår hvorfor hun så ivrig har påtatt seg handling og matlaging: Bella Swan er et parentifisert barn. Mamma-Swan har skrevet til henne for å finne ut hvor en rosa bluse er. Barnet ditt har flyttet til en helt annen del av det veldig store landet du bor i, og det er klart det er trist, men hvor faen er den rosa blusen. Bekymring oppstår først når barn ikke har svart for å løse rosa bluse-mysterium åtte timer senere. Enda en frenetisk melding kommer litt senere. Ikke på noe tidspunkt mottar barn noen telefonsamtale fra bekymret mor.
Bella skriver tilbake og ber Mamma-Swan hente klærne sine på renseriet, før hun logger av og finner frem Wuthering Heights for å styrke sitt inte-lektuelle image samt alludere til gærne, gærne Heathcliff. Bare for moro skyld, Wuthering Heights er jo så gøy. Hun fortaper seg i romanen til Charlie kommer hjem — da må hun skynde seg ned på kjøkkenet for å gå i gang med middagsmaten. Far og datter småprater klossete, og dette avstedkommer følgende bisarre avsnitt:

“Hey, Dad, welcome home.”
“Thanks.” He hung up his gun belt and stepped out of his boots as I bustled about the kitchen. As far as I was aware, he’d never shot the gun on the job. But he kept it ready. When I came here as a child, he would always remove the bullets as soon as he walked in the door. I guess he considered me old enough now not to shoot myself by accident, and not depressed enough to shoot myself on purpose [uthevingen er min].

Øh. Klokelig satser Mini og Pappa på å unngå hverandre totalt frem til middagen er servert etter dette. Gud bedre. Når Bella har laget maten og de ikke lenger kan oppholde seg på forskjellige steder i huset uten at det virker underlig utsettes vi for halvannen side vilt utilpass small talk. Mye av samtalen dreier seg om …

Gjett, a!

That’s right!

Etterpå går Charlie og ser på tv mens Bella vasker opp. Trivelig. Resten av uken forløper uten at det skjer noe spesielt, jeg antar den har en helt gjennomsnittlig golden retriever-faktor, mye volleyball og ytterligere planlegning av den sosiale aktiviteten Bella har sagt ja til bare for å være høflig. Det regner og Edward Cullen drar på seg stadig flere fraværsdager. Bella Swan klager over de andre ungdommene, over været, over utvalget på det lokale biblioteket og mangelen på utfordringer i det provinsielle skoleverket. Jeg tror likevel det er meningen vi i det store og hele skal oppfatte mangelen på noen faktisk handling eller fremdrift som positiv.

Men så!

Bellas andre uke i Forks faller den første snøen.
Hva tror dere Bella synes om snø?
Bella liker ikke snø.  Dustesnø. Sammen med Mike utbroderer hun sin avsky for fenomenet samt sin forbløffelse over at snø detter i flak og ikke i fnugg.  Vår alles golden retriever våger å le av at La Swan aldri før har sett snø falle, og forfatteren ser sitt snitt til å straffe ham med en diger, våt snøball i bakhodet (det må snø ganske heftig, eller?). Frøken Phoenix brøyter seg vei til kafeteriaen, sutrende hele veien. Like innenfor døren blir hun stående som fastfrosset i gulvet, og det passer jo godt med det generelle værmotifet i denne romanen. For hvem er tilbake?

Jada. Bella gjør det eneste riktige: Hun kjøper en brus og vurderer å simulere sykdom resten av dagen.
Men hva skuer hennes øyne? Deilige Cullen ler og spøker med de andre deilige Cullenene på cullenbordet! Han virker som en annen person — han er ikke like blek (selv om det er vanskelig å si, han er fremdeles helt vanvittig hvit) og det er noe annet som også er annerledes. Hm.
Det blir påpekt av Bella stirrer, og i samme øyeblikk stirrer Edward tilbake.

Det er noe rart med den gutten.

Men den gjensidige stirringen gjør det i det minste klart for Bella at han ikke lenger virker å avsky henne, og hun bestemmer seg for å avlyse sykesimuleringen og møte opp i biologiklassen. Og enda mer godt nytt: Det har sluttet å snø og begynt å regne!

… Men hun liker jo ikke regn heller. Jaja. Og så er vi klare for den aller første Edward/Bella-samtalen.

Endelig

På side 37 faller det aller første halloet. Om han har henne? Hva tror du?

“Hello,” said a quiet, musical voice.
I looked up, stunned that he was speaking to me. He was sitting as far away from me as the desk allowed, but his chair was angled toward me. His hair was dripping wet, disheveled — even so, he looked like he’d just finished shooting a commercial for hair gel. His

dazzling

face was friendly, open, a slight smile on his flawless lips. But his eyes were careful.

Vampyren har vært ute og lekt i snøen, og nå introduserer han seg for Bella som om ingenting merkelig har skjedd kun en liten uke før. Vi utsettes for en usigelig lang og ditto ubekvem samtale. I denne biologitimen skal de utføre et eksperiment på løk, som Bella selvfølgelig allerede har gjennomført på sin langt overlegne tidligere skole. Bella og Edward har en slags science-off i laben, mens de småprater og demonstrerer en nesten ufattelig mangel på interpersonlig kjemi.

Ved et uhell kommer de borti hverandre ved mikroskoputveksling i løpet av denne løk-offen. Bella skvetter til som om hun får støt og oppdager også at Edward er kald som is. Det er noe rart med den gutten.

Geniparet er ferdig med løkforskningen før alle andre, og har derfor tid til flere pinlige stillheter og forsøksvis kamuflert stirring på hverandre. Det går plutselig opp for Bella hva den subtile forskjellen i Edwards ansikt er: Han har en helt annen øyenfarge enn sist. Han bedyrer at han ikke bruker kontaktlinser og snur seg vekk. Bella stiller spørsmål ved egen sinnsfriskhet. Edward begynner igjen å oppføre seg snodig. Heldigvis kommer læreren ruslende bort for å se på løkresultatene og buster umiddelbart Bella på å ha utført forsøket før. Haha.

Trygg på at den distraherte Swan nå er tilstrekkelig avledet fra at han har øyne som skifter farge gir Edward seg til å forhøre Bella om forholdene hjemme og hvorfor hun kom til Forks. Han er ikke den eneste som lurer på det. Bella forklarer at moren hennes nylig giftet seg på nytt med en baseballspiller som reiser mye, og derfor bestemte hun seg for at hun måtte flytte til Charlie for ikke å legge noen demper på Mamma-Swans nye lykke. Edward forstår ikke greia. I don’t blame him.

“She stayed with me at first, but she missed him. It made her unhappy … so I decided it was time to spend some quality time with Charlie.” My voice was glum by the time I finished.
“But now you’re unhappy,” he pointed out.
“And?” I challenged.
“That doesn’t seem fair.” He shrugged, but his eyes were still intense.
I laughed without humor. “Hasn’t anyone told you? Life isn’t fair.”

Skjønner godt at han blir forelsket i dette stjernemennesket. Bella Swan, nobelprisen neste. De stavrer seg gjennom enda en side samtale, før timen heldigvis er over og vi får en kort golden retriever-pause samt en obligatorisk volleyballkalamitet. Så kan Bella Swan reise hjem.

Hun blir sittende i bilen, underforstått sitrende av spenning etter den store Cullen-dagen, og gjett hvem som også er igjen på parkeringsplassen, lent mot sin skinnende Volvo, stirrende i Bellas retning? Mmhmm. I forfjamselsen kjører hun nesten på en Toyota før hun endelig får manøvrert seg ut på veien. Hun kan sverge på at hun ser Edward le.

And cut.

Preface + første kapittel (First Sight)

Vi treffer vår heltinne, vår heltinne ser for første gang vår helt, det regner og her er så underlig, jeg er visst på feil klode. Å, og et poengløst forord.

Vi møter vår heltinne Bella Swan i et mørkt, langt rom. Hun holder pusten (svært lenge) og stirrer på sin pussig vennlige morder, som slentrer mot henne for å ta henne av dage — men hun angrer intet, selv om hun i sin dødstime innser at alt var hennes feil.
Twilight er i gang, og herfra kan det bare bli bedre.

First Sight

Forfatteren av Twilight-sagaen er åpenbart en vennlig sjel som ønsker å gi sine lesere den informasjonen de trenger på et så tidlig tidspunkt som mulig. Derfor kan man, om man vil, oppnå en helt tilstrekkelig innsikt i alle fire romanene kun ved å lese kapittelnavnene, som uten unntak avslører absolutt alt om handlingen de neste sidene. Vi begynner med at Bella ser Edward for første gang.

Men først må frk. Swan pelle seg til riktig stat — regntunge Washington, nærmere bestemt Forks. Foreløpig er hun i Phoenix og begår pinlige repetisjonsfeil i teksten i aller første avsnitt, før hun klistrer inn et lett redigert Wikipedia-sitat om sitt kommende hjemsted under.

In the Olympic Peninsula of northwest Washington State, a small town named Forks exists under a near-constant cover of clouds. It rains on this inconsequential town more than any other place in the United States of America.

Bella har en strålende fremtid som voiceover-dudette på Discovery Channel. Om ikke noe skjer i mellomtiden, selvsagt.

Det blir umiddelbart klart at Bella hater Forks. Forks er teit. Det regner. Bella liker sol! Ikke regn og dusteskyer i dusteforks, hun nekter til og med å reise dit i feriene for å være sammen med faren sin (“Charlie”), og har i stedet “satt foten ned” og tvunget mannen til å reise til California med Bella, to uker årlig. (Bella er søtten år.) Dumme, dumme Forks. Bella er deprimert fordi hun må flytte dit.
Selv om hun egentlig ikke må det, sånn strengt talt. Hittil har hun bodd sammen med sin mor i Phoenix, og selv om mamma Swan virker å være noe distrahert, gir Bella leseren ingen grunn til å tro at det ikke har gått helt fint. Neida. Bella har selv valgt å flytte til en regntung småby hun avskyr.

Mamma- og Mini-Swan avholder sørgelig avskjed på flyplass, og mor kaster ut av seg en temmelig ufølt og automatisk forsikring om at dette må Bella ikke gjøre hvis hun ikke vil. Bella lyver til Mamma-Swan og sier at hun vil. Dette, tro meg, hindrer henne ikke i å klage over sin trizte zkjebne.

Trizt Zkjebne-Overzikt For Your Convenience:

• Stygt vær.
• Å faen som det kommer til å suge å bo sammen med Charlie, jeg mener pappa
• Får ikke kalle faren sin Charlie rett opp i ansiktet hans :(
• Ny skole, alle kommer til å hate Bella Swan, å nei
• Stygt, stygt vær. REGN, dere
• Har ikke nok penger
• Har ikke nok vinterklær
• Har ikke nok penger til å kjøpe flere vinterklær hun hater å gå i :(
• Charlie har skaffet henne en bil men den er sikkert ikke noe fiiiin :(
• Hjelper ikke at bil er gratis når må bo i småby man hater selv om man har valgt å bo i småby man hater (det regner der, altså, folk) helt selv tilsynelatende uten noen grunn :( :(

Srsly, uguise. Det er hårda bud.
Bella har nå ankommet forhatte Forks og Pappa-Swan har hentet henne i cruiseren sin — han er nemlig byens politimester. Det hintes stadig i teksten om at frøkna er usedvanlig klønete og lett kan skade seg ved å stå og tenke samtidig, for eksempel, så det er sannelig godt hun er i trygge hender.
På vei hjem til Pappa-Swan og det nye, triste livet i det nye, triste været diskuteres bilen Charlie i sin godhet har kjøpt til sin datter — en Chevy med lasteplan. (Fnis.) Bella er zkeptizk og ønsker flere detaljer om det antatt trafikkfarlige vraket en politimann ønsker å plassere sin overmåte klønete datter i daglig.
Charlie forklarer at han har kjøpt bilen av en kompis, Billy, som er indianer og bor i reservat (cue mer Wikipedia). Bella husker ikke hvem Billy er, og Charlie minner henne på fisketurene de dro på sammen da hun var yngre, da var Billy ofte med.

That would explain why I didn’t remember him. I do a good job of blocking painful, unnecessary things from my memory.

Cute. ANYWAY:

“He’s in a wheelchair now,” Charlie continued when I didn’t respond, “so he can’t drive anymore, and he offered to sell me his truck cheap.”

Bella Swan, menneskevenn og sjarmklump, spør deretter hvor gammel bilen er og om den en gang kommer til å starte. Jepp.

De snakker ikke noe særlig mer sammen i løpet av kapittelet. Bellas interne monolog maser i vei om grønn luft, bregner, regn og hvor urettferdig livet er.

Vel fremme i sitt nygamle hjem (hun har hatt det samme rommet siden hun var baby) vil elendigheten ingen ende ta: Det er kun ett bad, dere! Hun må dele bad med sin egen far! I kombinasjon med den høyst forståelige bekymringen for at ingen kommer til å like henne (foreløpig har hun ikke utvist en eneste likbar egenskap) på skolen, samt en frykt for at hun uforvarende kommer til å skade noen i gymtimene, kun ved sitt blotte nærvær, er miséren komplett.

Syt og klag frem til neste morgen og – dun dun DUN — skolestart.

Bella Swan har tilbragt hver eneste sommer frem til hun fylte fjorten i Forks, men kjenner ingen og har aldri møtt noen derfra, noensinne. Ikke rart hun er nervøs. Bellas første skoledag formidles som alt annet: Så gjorde jeg det, så gjorde jeg det, så gjorde jeg sånn, så gikk jeg dit, så møtte jeg den, så snakket den til meg.

Hun ifører seg først en vinterjakke (den er som en biohazard suit, angivelig) og har et mindre nervøst sammenbrudd pga. været (det yrer. Det er fælt).

Hun får utlevert timeplan og kart over skolen, samt oversikt over noe pensumgreier. Hun oppdager at hun selvfølgelig allerede har vært gjennom alt på sin langt overlegne gamle skole, der hvor det var sol.  :( Å nei. På den annen side kan hun muligens manipulere Mamma-Swan til å sende henne gamle stiler så hun kan levere dem inn på nytt. (Haha.)
Det virker å gå greit, men man aner at adskillige kalamiteter er i kjømda. Først: En Nær Nerd-opplevelse.  Den kvisete Eric oppsøker henne etter første time og er hyggelig og forekommende, den kødden. Bella, som aldeles ikke kan noe med sånt, svarer chess club-frekken utelukkende i enstavelsesord eller med sarkasmer. Han er hyggelig likevel. For en dust!
Folk er generelt hyggelige og forekommende, samt nysgjerrige på den nyankomne på en aldeles vennlig og søt måte. Bella er uimponert og uinteressert og lyver en hel del helt umotivert, siden dette er dustefolk på en dusteskole i dusteforks. Luhuhuhusers! Hun klarer såvidt å få med seg navnene på guttene som snakker med henne — som alle virker å ha en unaturlig sterk interesse for den selverklærte Plain Jane Swan —  og må hjelpes på vei hver gang en jente snakker i hennes retning. Selv om Bella oppfører seg som verdens mest hovne snørrunge fra helvete, blir hun inkludert og får plass ved poppisbordet til lunsj.

Enter Edward Cullen

Cullen-familien har sitt eget bord i kafeteriaen. Der sitter de uten å spise, mens de snakker bare med hverandre og ser perfekte ut. Hey, jeg hadde også glant. Bella, som hittil har vært komplett uinteressert i alt alle har å si, etterspør moar info plz om Ahoy Perfection! og får en rask oppsummering av en jente hun selvsagt ikke husker navnet på.

As she looked up to see who I meant — though already knowing, probably, from my tone — suddenly he looked at her, the thinner one, the boyish one, the youngest, perhaps. He looked at my neighbor for just a fraction of a second, and then his dark eyes flickered to mine.
He looked away quickly, more quickly than I could, though in a flush of embarrassment I dropped my eyes at once. In that brief flash of a glance, his face held nothing of interest — it was as if she had called his name, and he’d looked up in involuntary response, already having decided not to answer.

Det er noe rart med den gutten, dere. Hva kan det være?

Jente uten navn fniser og gir en rask oppsummering av Ahoy Perfections familieforhold, som er utradisjonelle. Alle er fosterbarn av Dr. Cullen, og bor i samme hus utenfor småbyen, men samtidig er fire av dem involvert i parring. Jepp. Bella tror først at navnløs jente, som hun endelig klarer å huske at heter Jessica, bare er misunnli, men må etterhvert medgi at selv i Phoenix hadde dette vært ansett som noe underlig. No shit.  Så går Cullen-familien sin vei, uten å ha spist noe som helst. (Hadde det ikke vært enklere å bare ikke henge i kafeteriaen?) Og vi har neste skoletime. Biologi. Hoho!

Gjett hvem Bella får som labpartner, a, dere? Å kom igjen, det er ikke vanskelig!

Hvordan Bella kjenner igjen den umenneskelig deilige, papirbleke vampyrtenåringen? På håret, seff.

Dessverre viser det seg at Edward Cullen, Dreamy McDreamerson, er en monumental gigakødd. Etter å ha blitt mottatt som dronninga av føkkings alt hele dagen blir Bella sjokkert av unge Cullens helt uakseptable oppførsel. Han setter seg så langt unna henne som i det hele tatt mulig og stirrer på henne med dårlig kamuflert hat. Han oppfører seg på en måte som får Mini-Swan til å trekke egen kroppslukt i tvil, derfor lukter hun diskret på håret sitt. Hun kan fastslå at hun lukter jordbær.

Det er noe rart med den gutten.

Dette pågår gjennom hele timen (han sitter så stille at det virker som om han ikke puster, faktisk), og Edward spretter avgårde som skutt ut av en kanon det øyeblikk det ringer ut.

To sekunder senere treffer Bella Mike, som ikke har hudproblemer, ikke er en kjedelig jente og som — som absolutt alle andre — viser stor interesse for La Swan. Najs.  De har en tilsynelatende normal samtale  i opptil flere minutter før de begynner å snakke om Edward Cullen. De tar følge til gymsalen, hvor Bella selvfølgelig ikke må delta og godt er det så ingen dør osv., og så er dagen over og Bella går til skolens kontor for å levere inn et eller annet.

Gjett hvem hun ser der, a, dere!

Edward Cullen er der, og han hater Bella Swan så intenst at han for enhver pris vil bytte biologiklasse! Nå! Med en gang! Å NEI! Han får ikke lov til dette, og forsvinner rasende ut av kontoret. Bella hiver seg i bilen, hele den ukompliserte første skoledagen komplett invalidert og ødelagt, det er så urettferdig, og kjører hjem mens hun tvinger tilbake sine modige tårer.

Og dét, mine venner, var kapittel én.

Prolog til prologen

Twilight-feberen er over oss! Igjen! Fremdeles!

Tro det eller ei, men jeg ble anbefalt denne bokserien på et relativt tidlig tidspunkt av en person hvis smak jeg på det tidspunkt stolte på. (Det har åpenbart gått over.) Jeg gjorde derfor ikke allverdens research før jeg kjøpte den første boka, selv om jeg kjente igjen coveret som noe jeg hadde sett med en, i etterpåklokskapens lys, foruroligende hyppighet på LiveJournal.
For de av dere som har tilbragt de to siste årene avskåret fra sivilisasjonen (innestengt i hule i Tibet, levende begravet, kidnappet av glitrende vampyr, hva vet vel jeg): Twilight-sagaen er en serie vampyrbøker for ungdom som består av fire romaner, ingen av dem frittstående.  Den er skrevet av Stephenie Meyer. Hun ser slik ut:

Slik beskriver hun Bella Swan, hovedpersonen i romanene:

“very fair-skinned, with long, straight, dark brown hair and chocolate brown eyes. Her face is heart-shaped—a wide forehead with a widow’s peak, large, wide-spaced eyes, prominent cheekbones, and then a thin nose and a narrow jaw with a pointed chin. Her lips are a little out of proportion, a bit too full for her jaw line. Her eyebrows are darker than her hair and more straight than they are arched. She’s five foot four inches tall, slender but not at all muscular, and weighs about 115 pounds. She has stubby fingernails because she has a nervous habit of biting them.”

Hmmm. Kolla hun holder hånda si på det bildet, a. …

Hvor var jeg? Jo. Vampyrbøker. Det dukker også opp en og annen varulv (selv om de egentlig ikke er varulver, blir det senere forklart), så da burde vel dette sortere solid under fantasy.
Ja, det skulle man sannelig tro. Men det gjøkke det, skjønner du! For dette er kjærlighetsromaner. I serie. Jepp. Det er husmorporno for folk som er for unge til å være husmødre. Uten spesielt mye sex. Det er avholdshusmorporno!
Hvilket jeg synes er uproblematisk. Hey, hvis det er noe tenåringsopplegg jeg har full forståelse for, så er det trangen til å lese om stormende kjærlighet og puling. (Evt. ikke-men-vil-gjerne-puling.) Forfatteren er mormoner, og tror at sex før ekteskapet leder til ubetinget smertefull død (mulig jeg overdriver for effekt her), og di av lite kjønnsorganer i aktivitet. Skjønner det. Det som forbløffet meg

her snakker vi forbløffet
var at bøkene er forferdelig dårlig skrevet og bar preg av et komplett fravær av dybde, dimensjon og utvikling i rollefigurer og handling.
Og da snakker vi ikke på et men-det-er-jo-underholdningslitteratur-nivå, da snakker vi forferdelig-fanfic. Det er faktisk det aller pinligste jeg har lest, og jeg har lest hundrevis av alt annet enn passable Mary Sues. Vi sier det med mr Robert Pattinson som er forbannet med å være den deilige Edwards ansikt utad:

“When I read it I was convinced Stephenie was convinced she was Bella and it was like it was a book that wasn’t supposed to be published. It was like reading her sexual fantasy, especially when she said it was based on a dream and it was like, ‘Oh I’ve had this dream about this really sexy guy,’ and she just writes this book about it. Like some things about Edward are so specific, I was just convinced, like, ‘This woman is mad. She’s completely mad and she’s in love with her own fictional creation.’ And sometimes you would feel uncomfortable reading this thing.”

Dette i kombinasjon med en formuleringsevne langt under den gjennomsnittlige rosabloggers gir et, øh, interessant resultat.
Jeg har lidd meg gjennom alle fire bøkene, og nå skal du få lov til å dele denne fantastiske reisen med meg. (Hvorfor man leser fire forferdelige bøker? For mocking purposes, åpenbart.)